25. mars dro Bjarne Hunstad og jeg til Kjerringøy å klatre Strandåtind. Vi hadde bestemt oss for å gå nordøsteggen. Dette er den vanlige ruten ned fra toppen, etter at en har gått Strandåtindtraversen. Denne ruten er antakelig ikke gått vinterstid.
Bjarne, med høyde 811 i bakgrunnen
Fra bandet mellom høyde 811 og og Strandåtinden er det nydelig utsikt inn i Bodøs utilgjengelige, alpine verden.
Sommerstid er det 3 taulengder med klatring, og litt klyving her og der, med og uten tau. Noen steder er klatringen lettere på vinteren pga store skavler, som gjør at en faktisk kan unngå mye klatring. Is, frossen torv og lyng gir godt feste for isøkser og stegjern. Problemet vinterstid er ofte å få sikret. Rissene har en tendens til å være fylt av is og skjult av metertykk snø.
Bjarne ledet første taulengde. Han måtte blant annet forbi et 4 meter høyt overheng. Ved hjelp av teknisk klatring gikk det som smurt.
Jeg ledet 2.taulengde opp gjennom en stor kamin. Denne ender opp i vertikale vegger i toppen. Disse hadde vi regnet med å klatre teknisk. Et godt stykke opp i denne kaminen var jeg kommet 7-8 meter over siste sikring, uten synlige muligheter for å sikre før et rappellfeste jeg visste var begravd under halvannen meter snø og is. Derfor valgte jeg her å klatre ned igjen. Jeg fikk banket inn en knivbolt på tur ned, men denne satt så dårlig at den løsnet ikke lenge etter. Nede på standplass ville Bjarne gjerne opp og kikke på forholdene. Han så det samme som meg. Vi valgte derfro å snu. Det hadde likevel vært en utrolig fin tur i påskesolen. Vi hadde begge vært på toppen mange ganger før, så den var ikke noe stort mål.
Vi lagde et nytt rappellfeste på returen.
